Rent mel i posen. Dette er Kvelde Mølles slagord, men til jul skal melet ikke bare være rent. Det skal være av fineste sort. Vi legger ut på jakten på det beste julemelet.
– Det aller fineste melet kaller vi florsiktet. Før i tiden fant man dette helt nederst i sikteskuffene og sparte det til jul.
Det er drift og markedsansvarlig ved Kvelde Mølle, Espen Wingaard som forteller dette. Etter engasjementet å dømme skulle en tro at han var femtegenerasjon møller. Minst! Men nei da. I Kvelde har Skiens-mannen bare jobbet i tre år. I løpet av den tiden har han satt seg inn i møllas både tradisjonsrike, dramatiske og næringsrike historie. De sunneste melkvalitetene, fulle av fiber og proteiner, blir av Kvelde Mølle kalt «groviser», men i dag lar vi disse ligge og holder oss til finkulturen, det aller fineste av det fine hvite. Julemelet.
Førstemann til mølla
– Før i tiden kom bøndene hit med hest og kjerre, forteller Espen. – På mølla malte de kornet sitt og fikk det tilbake som mel.
Det meste av kornet på denne tiden lignet kvaliteten vi i dag kaller «sammalt». Noe ble imidlertid med i prosessen gang etter gang. Dette ble naturlig nok ekstra fint, bokstavelig talt florlett, nydelig og hvitt.
Espen, som er ikledd en hvit vernefrakk, retter seg litt ekstra opp i ryggen. Det er helt tydelig at han har stor respekt for både faget og tradisjonene:
– Det beste melet ble kalt «brælemelet».
«Å bræle» er på dialekt det samme som å skryte, men kanskje var det ikke på denne tiden helt stuereint å snakke høylytt om seg selv og egne bragder? Bedre var det da å vise storhet med handling. Når det skulle feires, festes eller også inviteres til selskap og høytid, da kunne husfrua bre en linduk over stuebordet, servere gårdens beste bakevarer og på den måten oppvise en viss stad.
Brælete: Ordet betyr å skryte eller som vi sier i dag – blære seg. Slikt tok seg ikke bra ut før i tiden. Da var det en bedre idé å vise hva man hadde, eksempelvis dekke på bordet med bakst av beste sort, eksempelvis lefser. Det hele var en stille oppvisning, men ikke uten symbolikk.
Vårt daglige brød og – øl
Fra 1928 fikk vi statlige møller og melet ble oppbevart i siloer. Men i tiden før dette var det bondens oppgave å ta vare på både korn og mel. Dette krevde tørre og fine forhold. Å få mugg i melet var noe av det verste som kunne skje. Mus og andre skadedyr måtte heller ikke komme til. Ikke bare var dette krise med tanke på gårdens behov for brød. I sagatiden, med Olav Tryggvason som komne, var det lovpålagt å brygge øl. Tryggvason anså til og med øldrikkingenm som en inngangsport til kristningen. Hver gård fulgte sine oppskrifter, men de fleste brygget av kornsorten bygg. Ølbryggingen skulle altså foregå hele året, men juleølet, da gjerne tilsatt ulike urter, sto høyt i kurs. Ikke desto mindre hadde ølet sin egen dag risset inn i primstaven. 21. desember ble kalt «Tomas bryggar».
På denne dagen måtte man smake til ølen og seremonien ble kalt et sokkdrikkelag. Det heter seg at ølet måtte være så sterkt at før den tredje smakte, så skulle den første være i gang med å synge og kvedje.
Korn til øl: Kornet skulle ikke bare males for å bli til mel for å bake av. Korn måtte en også ha til øl og dette var nesten like viktig.
Fra overtru til praktisk veiledning
Mange av disse skikkene ler vi av i dag, men det som med første øyekast kan se ut som overtru, kan like gjerne være fornuftige både med tanke på vern av verdier og føde.
Espen Wingaard forteller:
– Hvis bonden, når ha kom hit for å hente julemelet sitt, ikke hadde med seg en spesielt tettvevd sekk eller pose, da ville melet formelig bare drysse ut igjen.
Fremdeles er det julemel å få i Kvelde. Dette er både økologisk, steinmalt og florsiktet, forskjellen er bare at melet nå leveres i praktiske papirposer.
Espen er glad for at bedriften har tilpasset seg markedet og foretatt en viss fornying, men for å få en forståelse av utvikling og fremgang, er det samtidig viktig å ta med seg historikken:
– For det florsiktede brælemelet eller også julemelet, hadde bonden gjerne med seg et nydelig putetrekk, gjerne med broderier, initialer og til og med hjerter.
På Kvelde mølle blir alt mel steinmalt.
Faktaboks
Det fineste fine
Florsiktet mel kommer av det latinske ordet «flore» som betyr å blomstre.
Ordet har også gitt navnet til den italienske byen Florence, som vi i dag kaller Firenze.
Det fineste fine melet er kanskje ikke av den mest næringsrike sorten, men av det kan man lage bakst om gjestene bare må skryte av. Der av kan melet, på dialekt kalles «brælemelet».
Melet er så finmalt at det minste lille vindpust kan få det til å fly – det er florlett. Les også vår sak om julesatsningen på Nevlunghavn Bakeri og conditori HER
Faktaboks
Steingodt mel
Kvelde har en lang mølletradisjon. Kan spores helt tilbake til 1300-tallet?
Bare tre møller i Norge behandler kornet på denne tradisjonelle måten.
Når kornet males mellom en under – og overstein får melet en større overflate og et bedre fuktopptak, næringsstoffene bevares og resultatet er et mel med mer smak og naturlig aroma. Dette gjelder også julemelet. Melet er å få tak i på flere nærbutikken, men kan også hentes direkte fra mølleren i Kvelde, på Møllebutikken – en liten halvtimes kjøretur langs Lågen til Kvelde.
Steinbra: Bare en knapp halvtime fra Brunlanes finner vi Kvelde Mølle. Dette er en av tre møller i landet som maler melet sitt på tradisjonelle møllesteiner. Drift og markedsansvarlig ved Kvelde Mølle, Espen Wingaard viser her fram det som er igjen etter den gamle møllesteinen fra 1300-tallet
Vi takker for besøket, og gleder oss til Julebakst bakt med Kveldemel
Tekst og foto: Marte Østmoe
Om Du vil støtte vårt (Losens) engasjement sier vi TUSEN TAKK for en tier eller to, Vipps te # 903318
