En annonse i Aftenposten var lokkende. Ledig stilling som oppsynsmann på Geiterøya. Roy Oddvar Hermansen fikk jobben. Året var 1974 og i tillegg til dyrking av bønner, poteter og også biehold, startet han med spritproduksjon, og ble Spritkongen
– Alt lå jo til rette, og noe måtte vi jo også leve av!
Dette sier Roy Oddvar Hermansen. I dag er det nesten 45 år siden rettssaken mot ham, men fra året på Geiterøya har han bare gode minner.
–Det var fenomenale somre der ute!
Familien Hermansen var de eneste fastboende på øya mellom Helgeroa og Langesund, men øyas eiere, familien Mayer, ferierte også gjerne her.
Desinfisering
På 50-tallet hadde det vært storstilt kalkunkjøttproduksjon her på stedet. Fryseriet ble drevet av eget aggregat og kunne oppbevare 15 – 19 tonn kalkuner. Tallet på kalkuner på gården kunne passere 4000. Da Roy tok over som oppsynsmann i 1974, var imidlertid kalkunindustrien nedlagt. På loftet på driftsbygningen ble det i stedet tilrettelagt for overnattingsbesøk.
– Øya ble brukt til militære øvelser, opplyser Roy.
Omleggingen til tross, foran hoveddøra stod fortsatt en stor bakk der bunnen var fylt med rødsprit. Under kalunperioden, 1963 – 1973, var det god hygiene å, før man gikk over dørstokken og inn til dyrene, måtte de desinfisere skoene sine i denne baljen.
– Folk var med andre ord vant til at det luktet litt sprit, humrer Roy.
Klukk, klukk, klukk
Under loftet der soldatene sov, var det imidlertid ikke lenger kalkuner som klukket. Boblingen kom fra hjemmebrenneriet. På spørsmålet om hvordan Roy kunne klare å bygge opp en slik produksjon som fik navnet spritkongen , kommer svaret momentant:
– Jeg er verktøymaker og har en følelse av at jeg ikke har gjort annet i livet enn å bygge for andre, så kunne jeg vel også lage for egen vinning?
Roy omtaler det hele som rein «plankekjøring». Ikke minst peker han på øyas rikelige tilgang på vann og strøm.
– Strømmen ble fraktet gjennom en kjempekabel og vannet var av beste kvalitet hentet fra et rør som gikk 115 meter i bakken.
Når det kom til sukker, skaffet Roy dette på lovlig vis, men under påskudd at han trengte det til honningproduksjonen.
Materiale til dokumentarfilm
Hvem det var som tystet på spritkongen Roy Oddvar Hermansen er det ingen som vet. For ikke lenge siden ville NRK ta opp tråden og lage en dokumentar om driften på øya. Det skulle nemlig vise seg at Roys spritproduksjon var reine peanøtter i forhold til andre bedrifter her ute. I kjelleren til Hans Otto Meyer ble det på 70-tallet, nemlig funnet et stort parti våpen. Meyer ble nå knyttet til e-tjenesten, et stort etterretnings- og radionettverk i tilfelle ny krig. Roy bedyrer at øyas to virksomheter ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Til NRK har han sagt at hvis de kan spore navnet på personen som den gangen i 1978 tystet til politiet, da kan han han vurdere å være stille til intervju.
Meyer ble offer for sosial utretting i media, han fikk aldri noen oppreisning, men heller ingen straff. Annerledes var det med Roy.
–Jeg fikk 96 dager, forteller han.
Agenter ville ha oppskrift
En fattig trøst er det at Roys venner og familie syntes at det hele var fryktelig trist. Med stor sannsynlighet var det også en rekke kunder som savnet både ham og produktene.
–Så god var spriten at to ansatte ved vinmonopolet i Hamar, tok kontakt med meg under pausen i rettsaken, minnes Roy.
– De to ville at jeg skulle gi dem hemmeligheten om hvordan jeg fikk fjernet metanolen fra spriten.
Roy ble smigret, men var ikke dum. – For å gi fra seg en slik opplysning ville jeg at de skulle gi meg fast ansettelse som en motytelse, forteller han.
Men dette kunne de to agentene fra Hamar ikke gå med på.
De mente de ikke kunne gi jobb til den straffedømte spritkongen.
–På det tidspunktet var jeg ennå ikke straffet, retter Roy i dag.
83-åringen er ikke bitter, men husker fortsatt gleden han følte da han leste den lille annonsen i Aftenposten, notatet som tipset han om jobben på Geiterøya.
– Så fint vi hadde det, tok imot opp til 40 gjester om gangen, arrangerte leker og rebusløp og best av alt, vi trengte jo ikke reise på polet.
Dette er Geiterøya
Geiterøya ligger midt i fjorden mellom Helgeroa i Vestfold og Langesund i Telemark.
Øya er ganske utilgjengelig, og 100 mål er vernet som naturreservat. Her er bare ei brygge og denne er til gjengjeld utsatt for vær og vind fra nord. På 1600-tallet var godset her i kongens eie. På slutten av 1600-tallet gikk eierskapet over til Gyldenløve og i 1835 overtok Treschow hele godset. Det heter seg også at Tordenskiold holdt til her mens skipet hans Løvendals Galei ble bygget i Langesund på midten av 1700-tallet. Mellom 1700- tallet og opp til 1950 hadde øya mange ulike eiere og i 1956 kjøpte Hans Otto Meyer den 478 dekar store øya for 95 000 kroner. Her dyrket han som ble spritkongen på Geiterøya, ved hjelp av oppsynsmannen, mais, mandelpoteter og hadde dyrehold som sauer og kalkuner.
Tekst: Marte Østmoe
Foto: Marte Østmoe
Om du vil støtte vårt (Losens) engasjement sier vi TUSEN TAKK for en tier eller to, Vipps te #596123.
