Tekst: Marte Østmoe
Foto: Anne S. Olsen
Å du er heldig, sier folka som bor i by´n. De snakker om livet på landet om sommeren. Men livet på landet er godt også på vinterhalvåret. Når det stormer, når vinden er sur og tåkeluren uler. En runde rundt Neset er den beste medisin. Tankene tar nye veier og bekymringer går rett vest. Gjør som skribent Marte Østmoe – tar deg en tur du også!
Jeg tar meg en tur jeg
Jeg sier det stille ved matbordet. Eller også roper jeg det høyt og slamrer med døra.
– Jeg tar meg en tur jeg! Hvordan hadde jeg fått det til, hvis jeg hadde bodd et annet sted?
Fra jeg går hjemmefra til jeg er inne i naturen, er det bare 100 skritt på asfalt. Mer skal det ikke til. Det er også alt som skal til. Hver dag kan jeg gå den samme stien. Hver dag er den samme stien annerledes. Det har vært storm om en kvist har ramlet, en fugl blir skremt av stegene mine, er jeg heldig får jeg øye på et rådyr. Har jeg med en venn, en firebent, hårete en, ja da oppdager jeg nye steder. Det må luktes litt der, tisses litt der.
Fra sopp til sjøsprøyt
Lukten av vissent løv, sopp og granbar er bedre enn noe parfyme. Men først når jeg kan se havet, da puster jeg endelig med magen. Her kan jeg rense sjelen. Legge alle bekymringer på horisonten og bare la dem synke til bunns. I motsetning til alle annen søppel, forurenser ikke tankene mine verden. Det er tross alt bedre at de sendes på havet enn at de kastes på forskjellige uskyldige mennesker. Skjønt noen hadde nok kunne trengt en og annen skyllebøtte. Og det skal sies, noen ganger er det ikke bare tanker som må sjøsettes, det kan like gjerne være skingrende skrik!
Flere tilbud i Nevlunghavn på turen.
Brøl over havet
For meg er ikke fenomenet ”klimabrøl” noe nytt. Langt der i fra. Ute ved Mølen, der steinene ruller og bølgene slår, ligger scenen klar og det er åpen mick.
Her er det bare å gripe dagen, anledningen og sjansen og hyle for full hals. Havet tar i mot alle slags brøl. Det er kjærlighetsbrøl, pengebrøl og ensomhetsbrøl, det er helsebrøl, vond-i-magen-brøl og uttalelige mange hvorfor-brøl.
En gang skrek jeg så høyt at en av bølgesurferne kom vaggende inn fra bølgekavet og rett i mot meg. – Går det bra?
Det gikk ikke bra. Men siden han spurte, gikk det plutselig bedre.
En kort, en lang
Jo kortere lunte jeg har, jo lengre blir turen. Denne januar måneden har jeg også løpt. Løpt, ikke mellom brøytekanter og istapper, men mellom knupper av kaprifol og seljetrær som har tatt puselabber på. Kanskje er det en og annen pubertal krise i hjemme. Kanskje var det den som dyttet meg ut, men krisen er dessverre ikke mindre her ute. Noe er virkelig på vranga!
Joda, det hører til sjeldenhetene at man kan gå på ski så langt nede ved fjærsteinene, men det har skjedd og det er lenge, lenge siden nå.
Jeg har ikke løsningen på dette, havet svarer meg ikke. Mosen er taus. De harde vindene, stormene og den oversvømmelsene, kan det være en type hevn? Kan det være naturens måte å kjefte på? Er orkanen naturens brøl?
Trappa hjemme
Jo, jeg tar med meg bekymringer tilbake. Likevel føler jeg meg lettere når jeg etter en time eller to igjen står på min egen trapp. Jeg kan klø hunden bak øret og si takk. Eller bare hviske det ut mot verden. Takk, sier jeg. Vi ses snart. For det blir ikke lenge til neste gang. Det kan bli allerede i morra. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg hadde fikset det hvis jeg hadde bodd et annet sted. Vil ikke tenke på hva jeg hadde gjort og hvordan det hadde gått. Kunne jeg sagt det samme som jeg sa i dag? Bare sagt det så lett: – Jeg tar meg en tur jeg. Antagelig ikke. For her i Brunlanes er det verken langt til naturen, havet eller til andre mennesker. Det er heller aldri langt hjem.
